Rabarbragrøt av tørket rabarbra

Det er lite poeng å tørke frukt og grønnsaker dersom man ikke også bruker de tørkede produktene. Hittil har resultatene av forskjellige tørkeeksperimenter stort sett fått stå i fred i kjelleren - det er det på tide å gjøre noe med. Første eksperiment ut ble rabarbragrøt.

Jeg tok utgangspunkt i en enkel oppskrift fra Matprat. Rabarbragrøt kan lages mer avansert enn dette, men noe av sjarmen med mat fra egen hage kan også være at den kan lages rimelig, og det blir den ikke når man hiver oppi f.eks. vaniljestenger. Jeg konverterte mengden rabarbra til tørket rabarbra med utgangspunkt i erfaringer fra tidligere tørking der vekten til rabarbra ble redusert til ca. 6% av opprinnelig vekt i tørkeprosessen.

Ingredienser:

• Ca. 23 g tørket rabarbra (tilsvarer 400 g rabarbra)
• 4 dl kokvarmt vann til bløtlegging
• 5 dl vann
• 1.5 dl sukker
• 2.5 ss potetmel

Jeg målte opp tørket rabarbra, som blir en veldig liten mengde.

Jeg kokte så opp 4 dl vann og helte over, og lot denne blandingen stå over natten for å rehydrere. Det er mulig man også kunne kokt grøten direkte fra tørket rabarbra uten å gå omveien om bløtlegging - det får bli et senere eksperiment - men i dette tilfellet ønsket jeg å sjekke ut hvordan rehydrering fungerer i tillegg til det å lage selve grøten.

Neste formiddag hadde rabarbraen absorbert litt under halvparten av vannet, så for bløtlegging til andre anvendelser må mengden væske reduseres (se egen side på bloggen med tabeller for rehydrering). 

Jeg hadde rabarbra, vannet fra bløtleggingen, resten av vannet og sukker i en kjele, og ga et oppkok.

Blandingen skal småkoke til rabarbraen er mør. Jeg kokte ca. 7 minutter og brukte sleiv noen ganger underveis i kokingen og presset på innholdet langs sidene for å hjelpe rabarbraen å løse seg opp. Deretter rørte jeg ut potetmelet i litt kaldt vann og helte denne blandingen forsiktig i den varme væsken under omrøring for å tykne grøten.

Resultatet ble en grøt som i utseende ser ut som rabarbragrøt.

Grøten smakte godt, men har litt enklere smak og mangler noe av syren fra grøt laget på fersk rabarbra. Neste gang jeg tester å lage denne grøten, vil jeg nok øke mengden tørket rabarbra noe (for å gi enda mer smak), og kanskje også tilsette noe ekstra syre (sitronsaft eller sitronsyre).

Selv om noe smak går tapt sammenlignet med å lage grøten fra fersk eller frosset råvare, så vinner man samtidig noe på å bruke tørket råvare - oppskriften egner seg godt som utgangspunkt for dessert som turmat, og tørket rabarbra er noe man f.eks. kan oppbevare på en hytte - eller oppbevare tørket hjemme for å slippe å bruke plass i fryseren.

Så alt i alt et vellykket eksperiment, men vil altså testes ut neste gang med noe mer tørket rabarbra i oppskriften (minst 50% mer), og kanskje også prøve å koke rett fra tørket råvare uten å gå omveien om bløtlegging.

"Fettuccine" med Philips pasta maker

Nylig var det tre forhold som rottet seg sammen med eller mot meg alt ettersom hvordan man ser det; min svakhet for kjøkkenmaskiner, ønsket om å fylle opp en ordre på nettet for å få gratis frakt, og et tilbud på en Philips HR2355/07 pastamaskin. Jeg endte altså opp med en ny kjøkkendings i huset, som kostet vesentlig mer enn det jeg egentlig var på nettet for å kjøpe.

Men ... denne maskinen kan faktisk vise seg å være et fornuftig kjøp for en som ønsker kombinere tidsklemma med det å spise fersk pasta. For i motsetning til den normale metoden å lage pastadeig, la den hvile i kjøleskapet, valse i flere omganger og kutte - noe som ikke er vanskelig men tar litt tid - så lover denne maskinen å gjøre nesten hele jobben, minus oppmåling av ingredienser og rengjøring.

Pasta-fetisjister trenger ikke lese videre - argumenter om at "ekte pasta inneholder ikke vann" eller "ordentlig pastadeig må hvile" er godt kjent. Dersom dere mener at et slikt produkt ikke holder - vel, så gjør det på en annen måte. Men det var altså dette med tidsklemma - og den beste ferske pastaen er den man faktisk lager, fordi man har tid og orker/gidder.

I dag var det tid for jomfrutur med maskinen, og for å komme konklusjonen litt i forkjøpet - dette er en maskin som viser stort potensiale for å hjelpe å kunne lage kjappe pastaretter i hverdagen. Maskinen holder det den lover, og rengjøringen (som ofte er en skjult tidstyv) er ikke verre enn at man kan ta det kjapt før pastaen kokes. Pastaen ble bra, og med litt mer erfaring å få rett konsistens på deigen blir konsistensen sikkert enda bedre.

Maskinen kan lage to mengder pasta, det som kalles 1-2 porsjoner (som er laget her i henhold til instruksjonsbok og som var passe for to sultne voksne), eller dobbelt mengde. Man kan lage mange forskjellige blandinger av pasta - vi lagde en som inneholder durumhvete, hvetemel, egg og vann.

Ingredienser:

• 200 g durumhvete
• 50 g hvetemel
• 1 egg + vann (tilsammen 95g, vispet sammen) 

Det å lage 1-2 porsjoner tar 10 minutter - man har de tørre ingrediensene i maskinen og starter det automatiske programmet for å lage pasta etter å ha valgt mengden som skal lages.

Når programmet har startet helles væsken forsiktig gjennom hullene langs lokket, og maskinen jobber sammen med det tørre til en slags klumpete deig. Jeg mistenker at blandingen ble litt for tørr i dette forsøket, og vil eksperimentere med å ha ørlite mer vann neste gang.

Etter ca. 3 minutter går maskinen over fra eltemodus til å presse pasta, der jeg i dette tilfellet hadde montert munnstykke for å lage fettuccine (man kan også lage penne, spaghetti og lasagneplater). Deigen presses ut i jevnt tempo, og så er det bare å kutte over manuelt når man synes man har passende lengder.

Jeg samlet lengdene til "pastareder" for å hjelpe å motvirke sammenklistring - og her kunne man evt. ha drysset litt mel (men jeg hadde ikke noe problemer med at det limte seg sammen, antageligvis på grunn av kort hviletid før koking samt litt tørr pastadeig). Jeg skriver "fettuccine" med anførselstegn i tittel, for det som kommer ut er nok ikke helt fettuccine - til det var trådene for tykke og litt frynsete. Dette kan ha både å gjøre med at deigen var litt tørr og maskinens virkemåte. Konsistensen og formen minner meg mest om eggnudler - men for min del var det like greit å spise som "ordentlig" fettuccine.

Pastaen ble kokt i saltet vann - med slik hjemmelaget pasta må man smake seg frem for å finne koketid inntil man har passende "al dente" tyggemotstand - og i dette tilfellet tok kokingen ca. seks og et halvt minutt.

Siden det var første gang pastamaskinen ble tatt i bruk, valgte jeg en svært enkel pastarett - som likevel ble svært velsmakende. Mens pastamaskinen sto og gikk smeltet jeg litt smør i en gryte, som så ble brunet videre til nøttebrun farge på svak varme. Når smøret begynte å få fin farge hadde jeg i hakket hvitløk som fikk surre et par minutter, og denne blandinge ble sausen til pastaen.

Ved endt koketid fikk pastaen renne kort av i dørslag, helt tilbake i kjelen og smørsausen ble blandet inn i pastaen, som så ble anrettet på tallerkener med kvernet sort pepper og revet parmesan.

Dette ble en god rett der vi var godt fornøyd med konsistensen på pastaen, så dette lover godt - denne maskinen kommer antageligvis til å bli brukt en god del. Dette bør til hverdags kunne bli mat med fersk pasta på ca. en halv time - 5 minutter å sette frem maskinen, måle opp ingredienser og sette på pastavannet, 10-15 minutter at pastaen lages mens man ordner en enkel pastasaus (der man må kutte pasta noe av tiden mens maskinen jobber), 5 minutter å rengjøre maskinen, og 4-7 minutter å koke pastaen mens man gjør klar til servering.  

Tørket syltet gresskar (søtsak med smak av anis)

Tanta mi lager syltet gresskar som smaker innmari godt, mye på grunn av uanstendige mengder sukker og smaksetting med stjerneanis. Vi fikk et glass i høst som har vært et godt tilbehør til mye annen mat, og sist vi forsynte oss av glasset slo det meg - mon tro om dette kunne bli noe som kan spises som en søtsak dersom man tørket de syltede bitene?

Dette måtte testes ut, og resultatet ble noen litt myke, søte, anissmakende og litt bitre biter av gresskar. Holdbarheten er jeg usikker på siden de tørkede bitene ble såpass myke at all fuktighet nok ikke er borte - noe som kanskje kan justeres med å sørge for at bitene er tynne nok ved tørking. Men resultatet av tørkingen ble hvertfall en fin hjemmelaget søtsak, og så er det jo litt morsomt at det er gresskar som er utgangspunktet.

Utgangspunktet for prosjektet var et glass med syltet gresskar, smaksatt med bl.a. stjerneanis.

Bitene var for store til å tørke direkte, så de ble skåret i tynnere skiver. Disse skivene ble lagt på tørkepapir for å få vekk det meste av væsken på overflaten, og væsken på oversiden ble tørket bort med et annet tørkepapir.

Bitene ble lagt utover på brett til dehydrator, og jeg tørket ved 57 grader Celsius i litt under et døgn.

Resultatet var små, myke og lekre biter av søt tørket gresskar. Det er ikke så mange biter på bildet, for vi hadde spist opp nesten alt sammen før jeg kom på å ta frem kameraet.

Dette ble en fin hjemmelaget søtsak som nesten kan kalles godteri. Det kan spises som det er, og jeg kan tenke meg at det kan gjøre seg godt i noe mat istedenfor tørket frukt, eller sammen med f.eks. müsli.

Tørket ananas

Det er alltid artig å teste ut tørking av nye ingredienser, og denne gangen var det ananas som sto for tur. Jeg hadde lest et sted at dette kunne fungere som et alternativ til godteri, og det ville jo være kjekt om det faktisk stemte. Ofte er jeg skeptisk til "sunne alternativer" - erfaringen er at det sjelden når opp mot produktet man prøver å erstatte - men altså, ananasen viser seg å være et av eksemplene på at sunt kan være godt, uten at man trenger å legge godviljen til.

Jeg tok utgangspunkt i denne fremgangsmåten fra nettet, samt instruksjonsboka til dehydratoren min. Ett stykk ananas ble fremskaffet, og det skal nevnes at det var ikke en spesielt interessant ananas heller - det var det som de tilfeldigvis hadde på Rema den dagen. Så med et enda litt mer modent produkt, vil antageligvis det tørkede resultatet bli enda mer spennende. Men altså - selv med en litt dårlig modnet "norsk" ananas, så ble resultatet bra.

Jeg skar toppen og bunnen av ananasen ...

... for så å skjære av skallet langs sidene ...

... før hullene på skallet ble fjernet med en mindre kniv.

Ananasen ble delt i fire i lengderetningen, og på hver av de fire bitene skar jeg bort den harde ananaskjernen fra midten av frukten.

Hver bit ble så skivet opp på mandolin. Her må man være svært forsiktig, frukten er glatt og det er lett å skjære seg stygt - så det gjelder å gjøre det rolig og kontrollert og ta tiden til hjelp, og helst ha noe beskyttelse for fingrene. I mangel av beskyttende hansker brukte jeg hånda inntil det var noen centimeter igjen av biten, og brukte så "sleden" til mandolinen for å dele resten.

Ananas inneholder mye vann, og det blir derfor lite igjen av den opprinnelige råvaren etter tørking. Jeg brukte innstillingen "tynn" (hakket over "veldig tynn") på min mandolin, noe som resulterte i at de tørkede skivene ble svært tynne flak. Neste gang vil jeg nok dele opp litt tykkere. Med min valgte tykkelse fylte skivene tre brett, så i min Excalibur 9-brett dehydrator kunne jeg ha tørket tre ananas samtidig - og flere dersom jeg hadde tykkere skiver.

Skivene ble altså fordelt på brett og satt i dehydrator, som ble stilt inn på 57 grader Celsius. Jeg pleier ikke å være så nøye på å følge kortere tørketider ettersom det ofte passer dårlig med jobb, søvn eller annet - så som vanlig lot jeg maskinen stå og gå 24 timer - ettersom den tiden jeg forbereder tørkingen, som regel er en tid på døgnet da det også passer godt å ta ut det tørkede produktet.

Resultatet var tynne, velsmakende, søte og litt sure skiver som smakte ... vel ... ananas.

Så dette er et tørket produkt jeg absolutt kan anbefale å teste ut. Det er litt arbeid å lage - jobben med å fjerne huller fra skallet er pirkete, og man må jobbe langsomt med mandolinen - men resultatet ble veldig godt.

Smart epleskreller

En tante sendte meg en epleskreller å teste ut, som viser seg å være en genial patent - så en slik skal kjøpes inn i nær fremtid. Den kan i tillegg strimle eplet, noe jeg ikke har testet enda - men det fungerer sikkert det også.

Patentet er enkelt - man fester eplet til noen pigger på en aksel ...

... og så vil eplet bevege seg forover og rotere langs en stillbar knivlignende egg når man roterer akselen, og skallet strimles av i stillbar tykkelse.

For ordens skyld bør det nevnes at de to bildene er tatt med forskjellige epler - det er ikke noe magisk med innretningen som endrer farge på skallet fra grønt til rødt :-)

Jeg testet maskinen på en del epler i forbindelse med at jeg tørket en del epler, og det gikk som en drøm - epleskivene vil bli bedre når de ikke har skall på, og det går raskere og lettere å skive dem på mandolin når skallet er fjernet.

Tørkede plommer

En snill tante kom med en pose med plommer fra treet sitt for noen uker siden, og vi måtte da selvsagt prøve ut litt tørking.

Plommene ble skylt, fikk renne av, og lå litt på papir for å få bort noe av væsken.

Hver plomme ble delt i to og steinen fjernet. Jeg gjorde dette ved å skjære et snitt rundt plommen og bruke en teskje for å få delene fra hverandre og lirke ut steinen. Disse plommene hadde frostskader som gjorde operasjonen litt vanskeligere (siden ytre lag holdt dårligere på væsken), men det gikk greitt - om enn noe tidkrevende.

Plommene ble tørket i dehydrator i underkant av et døgn ved 57 grader Celsius. Selv om dette var en relativt liten type plommer, er halvdelene fortsatt såpass høye at jeg ville nok ikke klart å få på plass alle ni brettene i dehydratoren min, men ville bare ha fått plass til fem om jeg skulle bruke den maksimale kapasiteten.

Plommene tørket fint opp til en læraktig konsistens, bortsett fra noen få av de største plommene som kunne trengt lenger tørketid. Plommene ble veldig syrlige og en aning bitre, og er best å tygge på som snacks for de som er glad i mye syre - og dette skyldes nok at råvarene var relativt sure og ikke hadde sterk sødme. Noen få av plommene hadde mer preg av sødme, og fikk da en karakter som begynte å nærme seg det man kjenner igjen fra svisker. Det beste tørkede produktet vil man nok få dersom man har tilgang på svært søte plommer.

Selv om produktet gjerne skulle vært søtere, ser jeg for meg at det vil fungere godt til å rehydrere og tilsette sukker, for å lage f.eks. plommesyltetøy.

Fårikål i trykkoker

Med årets kål fra butikken og fjorårets kortreiste fårikålkjøtt fra fryseren tilberedte vi en sesongriktig middag, altså fårikål. For anledningen ble retten tilberedt i trykkoker, noe som kutter koketiden fra et par timer eller mer til under halvparten.

Vi hadde tilgjengelig et 2 kg kålhode og litt over 2 kg tint fårikålkjøtt.

Alt dette får man ikke plass til i min 6.5 liter trykkoker, så jeg tilberedte ca. 75% av kjøttet og 60% av kålen. Her får man skalere og tilpasse slik man vil. Jeg tok utgangspunkt i Ingrid Espelids oppskrift fra den rutete kokeboken, og gjorde en ca. skalering i forhold til dette.

Ingredienser:

• 1-1.25 kg fårikålkjøtt
• 1-1.25 kg kål
• 2 ss smør (kan godt reduseres noe pga. mye fett fra lammet)
• 1 ts hel pepper (neste gang tar jeg mer, ca. 1 ss)
• 2 ts salt (dette ble faktisk litt lite, så smak til etter tilbereding)
• 2 ss hvetemel (neste gang bruker jeg mer), erstatt evt. med maisena for en glutenfri rett
• 4 dl kokvarmt vann (neste gang bruker jeg 3 dl, uten å skalere opp)

Kålen ble snittet i tynne skiver (neste gang tar jeg dem litt tykkere). Jeg hadde smør i bunnen av gryta sammen med de største kjøttstykkene. Deretter la jeg lagvis kål og kjøtt, med pepper, salt og mel strødd mellom lagene. Siste lag skal være kål. Til slutt helles vannet over.

Med en trykkoker som har et max nivå for innholdet i kjelen (som er viktig i forhold til sikkerheten, siden ventiler i lokket ikke må tettes av mat), vil mengden man kan lage i én runde begrenses. Med en 6.5 liter gryte blir det ca. nok til 3-4 personer.

Ifølge hobbykokkens oppskrift er koketid ca. 30-35 minutter ved 1 atm overtrykk, evt. opp mot 40-45 minutter for seigere kjøttstykker. Jeg brakte trykkoker med lokk montert ganske raskt opp mot kokepunkt, for så å redusere varmen slik at noe av lufta og dampen fikk slippe ut. Det er viktig at dampen får fordrive annen luft for å oppnå maksimalt trykk og varmeledning. Deretter brakte jeg kjelen til fullt arbeidstrykk på høy varme, før varmen ble justert gradvis nedover for å opprettholde riktig trykk. Til slutt fikk kjelen først stå i ro noen minutter, før jeg brukte trikset å helle kaldt vann langs kanten av lokket for å fjerne overtrykket.

Dette smakte slik det skulle av fårikål, retten var godt kokt og kjøttet ble mørt og fint samtidig som det hang godt sammen. Det blir nok trykkoker neste gang også, såfremt det ikke skal lages store mengder.