Spiring og tørking av hvete til bakst

Det viser seg at jeg har bruk for mel av spiret hvete og annet spiret korn til bakst, og med en dehydrator kan man lage dette selv.

Så hvorfor bry seg om spiret korn? Når man skal sette seg inn i det å bake fra helkorn, kan man få seg noen overraskelser på veien. De fleste av oss har vel oppfattet at helkorn er bra, og jo mer helkorn i f.eks. brød, jo sunnere er maten og jo bedre er det for oss.

Så begynner man å grave litt dypere, og verden blir fort mer komplisert. Plutselig er ikke helkorn nødvendigvis så sunt likevel - skallet inneholder bl.a. fytinsyre som er et anti-næringsstoff som påvirker bl.a. opptak av noen næringsstoffer når dette er med i maten man spiser. For å redusere eller fjerne disse anti-næringsstoffene, kreves det tilberedningsprosesser som kan inkludere bløtlegging i surt miljø, eller f.eks. fermentering i surdeig - og man ser at noen eldre tilberedningsmetoder som er gått i glemmeboken eller man har droppet på effektivitetens alter, faktisk viser seg å ha en funksjon.

Som vanlig når man leser rundt på nettet, finner man på den ene siden polariserte meninger fra helsefanatikere som mener at ett molekyl fytinsyre i kroppen er ett for mye, og på den andre siden de som mener at dette er ikke å bry seg om så lenge man har et balansert kosthold der man innimellom spiser måltider uten helkorn. Samtidig kan det være visse grupper som er mer påvirket, slik som små barn som har større behov for næringsstoffene hvis opptak kan blokkeres, eller de som av ulike grunner tåler disse næringsstoffene dårligere enn "vanlige folk".

Man kan bli forvirret, så jeg sendte like godt en mail til opplysningskontoret for brød og korn, for å få noen offisielle råd hvordan man skal forholde seg til denne problematikken. Og ble møtt med øredøvende stillhet - man skulle kanskje tro at som takk for skattepengene kunne jeg fått et svar av typen "vi beklager at dette ikke er en type spørsmål vi kan svare på" eller noe slikt - men jeg velger å tolke stillheten i den retning.

Uansett - en av de metodene for å kvitte seg med anti-næringsstoffene som det virker som de fleste er enige om at fungerer, er å spire kornet før det brukes - noe som bevarer de fleste egenskapene til kornet om man stopper spiringen tidlig nok. En av funksjonene til fytinsyre er visstnok å lagre bl.a. fosfor som kornet trenger for å gro, og dette er jo nettopp den prosessen som starter med spiringen. Det skal også være andre effekter som gjør kornet mer lettfordøyelig.

Det er litt jobb å spire korn, så jeg kan ikke se for meg at jeg skal spire alt kornet jeg bruker - da vil jeg nok gå lei i lengden. Men - spiret korn gir en mulighet til å bruke korn i matlaging som ikke involverer den typen prosesser som fjerner anti-næringsstoffer. Samtidig ser jeg at i bakst som involverer f.eks. langtidsheving (som under rette betingelser er med å bryte ned fytinsyre), gjerne involverer et steg mot slutten av prosessen der man skal bake ut med mel. Og dersom dette nye melet som tilføres inneholder anti-næringsstoffer - vel, da kommer de også med inn i den ferdige baksten.

Så jeg ser for meg å jevnlig tørke spiret korn (ikke bare hvete) i moderate mengder, og bruke dette til å bake ut bakst med helkorn, samt i noen oppskrifter som ikke tar høyde for problematikken med anti-næringsstoffer.

Dette var den lange introduksjonen til prosjektet, som altså var spiring med påfølgende tørking av korn, denne gangen hvete. Som informasjon å lene meg på har jeg brukt noe informasjon fra boka "Bread Revolution: World-Class Baking with Sprouted and Whole Grains, Heirloom Flours, and Fresh Techniques", samt andre kilder fra nettet bl.a. disse to sidene.

Jeg startet med å fylle en glasskrukke ca. 1/3 full med hel hvete, som jeg målte å veie 775 g. Eksperimentet viste at man kan godt fylle i mer, ca. nærmere 2/3 krukke - men andre kornsorter kan ekspandere mer - så man må tilpasse etter hva slags korn man spirer.

Jeg fylte på kaldt vann fra springen og ristet litt. Noen korn som ikke er ordentlig renset kan flyte opp til overflaten, disse fjernet jeg.

Jeg silte så av vann og fylte på 2-3 ganger, for å rense kornet. Deretter fylte jeg vann et stykke over kornet (man må sørge for å fylle nok til at kornet blir liggende under vann også når det begynner å svelle), og satte krukken på et skyggefullt sted i romtemperatur. På bildet sees også en annen mindre krukke - dette var et forsøk å spire havre som ikke gikk så bra - det viste seg når jeg inspiserte kornene (som var et produkt fra Saltå Kvarn) at kornet hadde mye skader, og kanskje også er av en type som har vært gjennom varmebehandling eller andre prosesser som gjør at det ikke spirer - noe som jeg leste fra en kilde visstnok kan være tilfelle med noe korn, uten at det nødvendigvis er merket. Så havren var ikke noen suksess, men det løser seg nok så snart jeg får noe glutenfri økologisk havre i hus som jeg har bestilt fra en annen leverandør.

Tiden å bløtlegge varierer etter hvilken kilde man leser, jeg har konkludert med at 6-12 timer virker som et bra tips, og for min del er det greit hvertfall i hverdagen å kunne bløtlegge før jobb og fortsette prosessen når man kommer hjem. Bildet under viser kornet etter at det var bløtlagt ca. 9 timer, som var da jeg gikk videre til neste steg av prosessen.

For selve spiringen finner man forskjellige metoder som gjerne involverer krukker som står på skrå etc., såvidt jeg har skjønt er det viktige at (a) kornet skal holdes fuktig, (b) det skal skylles av og til, (c) det må være drenering slik at ikke noe av kornet blir liggende i væske, og (d) spiringen skal avbrytes på riktig tidspunkt i forhold til tiltenkt bruk.

Jeg løste dette ved å legge kornet i en sil plassert over en bolle ...

... og dekke med et fuktet kjøkkenhåndkle for å holde på fuktigheten. Jeg fant etterhvert ut at håndklet bør brettes dobbelt (evt. to håndklær) for at det ikke skal tørke ut mellom skyllinger.

Kornet skylles med vann fra springen 2-3 ganger i døgnet og håndkleet fuktes på ny. Bollen med sil får lov å stå skyggefullt i romtemperatur, og etterhvert vil kornet begynne å spire.

Kornet hadde såvidt begynt å spire da jeg sjekket det ca. 17 timer etter at kornet ble plassert i sil (altså ca. 26 timer etter start av bløtleggingen), noe man ser ved at det skyter en liten hvit knopp ut på enden. Når dette skjer, er kornet teknisk sett spiret - og så kommer det an på bruken hvor langt videre man skal la spiringen fortsette.

Slik så kornet ut ca. 19 timer etter start av spiring i sil (dvs. 28 timer etter bløtlegging) ...

... og etter ca. 23 timer fra start av spiring i sil (altså 32 timer etter start av bløtlegging) hadde kornet nådd det stadiet der jeg skulle stoppe det for bruk i bakst, der spiren har fått vokse seg 2-3 mm lang og man ser at det skiller seg i to tråder.

Jeg fordelte det spirede kornet på tørkebrett til dehydrator, og her gjelder det at kornet blir såpass fordelt at alt sammen får mulighet å tørke. Jeg kunne nok pakket enda noe tettere, men i dette forsøket fylte jeg litt under fire brett.

Slik så dette ut i dehydratoren min, som har kapasitet til å ta 9 brett. Dersom jeg skulle utnyttet hele kapasiteten, kunne jeg spiret ca. 2 kg hvete i én runde. Jeg stilte inn dehydratoren på laveste temperatur (kjernetemperatur 41 grader Celsius) og tørking i ett døgn.

De tørkede kornene virket svært tørre og besto testen å sjekke at et korn knaser i munnen ved tygging. Jeg målte vekten av det tørkede spirede kornet til 712 g - som ikke er direkte sammenlignbart med vekten til kornet jeg startet med siden det var litegranne svinn underveis i prosessen (ved litt røff avsiling med bruk av fingre til krukken for bløtlegging) - men dette svinnet må ha vært mindre enn reduksjonen i vekt i forhold til kornet vi startet med, som viser at vi ender opp med et tørrere produkt enn det vi startet med. Frykten min for at kornet kanskje ikke ville bli tørt nok, viste seg dermed å være ubegrunnet - og det å kunne tørke helt på laveste temperatur i løpet av et døgn, passer mitt bruk perfekt.

Den andre testen å se om dette kornet holder mål, var å kverne det på fineste innstilling og se om vi fikk noe mel ut av det - noe som fungerte kjempefint. 

Dersom tidsforbruket fra dette eksperimentet blir ca. det samme også til senere gjentagelser, passer det mitt bruk ganske godt, ettersom det betyr at jeg kan starte bløtlegging før jeg drar på jobb, avbryte bløtlegging når jeg kommer hjem, og starte tørkingen etter jobb påfølgende dag. Så dette går fint an å få til i løpet av en vanlig arbeidsuke, og så lenge dette melet skal brukes mest til spesielle prosjekter og til utbaking, bør er par kilo holde ganske lenge. Holdbarhet skal ifølge noen kilder jeg har sjekket være god, såfremt man oppbevarer det tørkete spirede kornet helt tørt.

For ølbryggere der ute (en liten interesse jeg har som jeg håper å omsette i praksis i løpet av det neste året) burde dette være et interessant prosjekt, ettersom utgangspunktet for øl brygget etter renhetsloven er malt, og hva er malt - jo, det er nettopp spiret og tørket bygg (der kornet skal spires lenger enn om man tørker for å lage mel til bakst). Et kjapt søk jeg gjorde nå ledet til en fremgangsmåte for ølbrygging der man brukte 1,4 kg malt til 7 liter vann til mesking - som skal ende med ca. 4 liter brygg. Holder man i gang én runde med spiring og tørking per døgn, produserer man antageligvis ca 2 kg malt per døgn og dermed nok malt til 6 liter øl - altså 3/4 kasse med 33 cl flasker. Det å lage eget malt må være en måte å ta en slik hobby et steg videre fremfor å kjøpe ferdig malt - og artig å kunne brygge øl med "bygg fra nabo'n".

Men i første omgang er det spiring av forskjellige korn med tanke på bakst som jeg kommer til å teste ut, og det blir spennende å prøve ut å bake med mel av tørket spiret korn.

Tørket mais

Jeg leser for tiden en del om baking med helkorn, og har kommet over en del oppskrifter der det inngår maismel. Tilsvarende som mye annet mel har også maismel begrenset holdbarhet, og skal smake best dersom det er nykvernet. Men ... som man etterhvert finner ut når man leser om helkorn, er vi her i Norge nærmest for et u-land å regne når det gjelder tilgang på vanlige produkter man leser om i amerikanske kokebøker. Der amerikanerne for eksempel kan boltre seg i en lang rekke sorter hvete med forskjellige egenskaper (og jeg tenker da ikke på andre sorter slik som spelt eller enkorn), så må vi her hjemme ta til takke med "hvete". Og da kan man jo tenke seg hvordan det er med mais, som ikke produseres i særlig mengder her hjemme - man kan sitte lenge og søke på tørket mais, og det eneste man finner er enten popcorn (som ikke kan kvernes på typiske elektriske hjemmekverner) eller dyrefor. Og så virker det som det er importrestriksjoner og begrensninger på omsetning av korn som kan spires. Naturlig nok blir det fristende å bare kjøpe ferdig maismel, og håpe at holdbarheten er sånn nogenlunde.

Men ... jeg måtte selvsagt teste å tørke mais selv. Nå virker det som den vanlige metoden for dette - dersom klimaet tillater det - er å la maiskolbene tørke naturlig før innhøsting, og gjerne bruke antikke 100 år gamle maskiner til å fjerne kornene. Det nest beste vil være å dra på noe selvplukk av mais - der kolbene såvidt jeg har skjønt skal forvelles 5-10 minutter før tørking - men det blir for lenge å vente til høsten. Så utgangspunktet for dette prosjektet ble vakuumpakkede sous vide behandlede maiskolber fra Rema. Man skal også kunne tørke frosne maiskorn og hermetisk mais, men fra kilder jeg har sett på nettet, smaker disse lite sammenlighet med "fersk" mais. I denne omgang ble det kun gjennomført tørking - selve kverningen får bli når jeg skal bruke det i bakst.

Utgangspunktet var seks sous vide behandlede vakuumpakkede maiskolber.

Jeg skylte kolbene, og veide dem til å være 2024 g tilsammen.

Stilken ble skåret bort med kniv ...

... og jeg brukte hendene for å bryte opp skivene i (stort sett) enkeltvise korn. De rensede kornene veide tilsammen 1040 g.

Disse ble spredd på dehydrator brett ...

... og satt i dehydrator innstilt på 52 grader Celsius. Jeg la et brett med bakepapir i bunnen for å samle opp evt. småbiter som måtte dette ned, men det viste seg å bli lite slik "rusk" i selve tørkingen. Planen var å dehydrere ca. 24 timer, men jeg stoppet prosessen etter ca. 18 timer.

Resultatet ble 234 g tørket søt mais, klart til senere kverning.

Det skal sies at det spørs nok hvor mye slik tørking jeg kommer til å ønske å gjennomføre. Maiskolber koster jo noen kroner, og det er meningsløst fordyrende å kjøpe importerte hele maiskolber fremfor å importere ferdig tørket. Det blir fort mye jobb ut av det ... én oppskrift jeg har på corn bread bruker ca. dobbelt mengde mais fra den mengden jeg har tørket her, så jeg ville måtte tørke 12 maiskolber for å lage ett brød. Det kan det godt være jeg finner på å gjøre en gang, men det blir vel heller snakk om noe som gjøres hvert jubelår enn noe som gjøres regelmessig.

Så forhåpentligvis finner jeg en løsning på å få kjøpt ferdig tørkede maiskorn (av søt mais, ikke popcorn) klar til kverning, og kunne spare både tid og penger. Send gjerne et tips dersom du vet noe sted man kan få kjøpt dette.

Tørket syltet gresskar (søtsak med smak av anis)

Tanta mi lager syltet gresskar som smaker innmari godt, mye på grunn av uanstendige mengder sukker og smaksetting med stjerneanis. Vi fikk et glass i høst som har vært et godt tilbehør til mye annen mat, og sist vi forsynte oss av glasset slo det meg - mon tro om dette kunne bli noe som kan spises som en søtsak dersom man tørket de syltede bitene?

Dette måtte testes ut, og resultatet ble noen litt myke, søte, anissmakende og litt bitre biter av gresskar. Holdbarheten er jeg usikker på siden de tørkede bitene ble såpass myke at all fuktighet nok ikke er borte - noe som kanskje kan justeres med å sørge for at bitene er tynne nok ved tørking. Men resultatet av tørkingen ble hvertfall en fin hjemmelaget søtsak, og så er det jo litt morsomt at det er gresskar som er utgangspunktet.

Utgangspunktet for prosjektet var et glass med syltet gresskar, smaksatt med bl.a. stjerneanis.

Bitene var for store til å tørke direkte, så de ble skåret i tynnere skiver. Disse skivene ble lagt på tørkepapir for å få vekk det meste av væsken på overflaten, og væsken på oversiden ble tørket bort med et annet tørkepapir.

Bitene ble lagt utover på brett til dehydrator, og jeg tørket ved 57 grader Celsius i litt under et døgn.

Resultatet var små, myke og lekre biter av søt tørket gresskar. Det er ikke så mange biter på bildet, for vi hadde spist opp nesten alt sammen før jeg kom på å ta frem kameraet.

Dette ble en fin hjemmelaget søtsak som nesten kan kalles godteri. Det kan spises som det er, og jeg kan tenke meg at det kan gjøre seg godt i noe mat istedenfor tørket frukt, eller sammen med f.eks. müsli.

Tørket ananas

Det er alltid artig å teste ut tørking av nye ingredienser, og denne gangen var det ananas som sto for tur. Jeg hadde lest et sted at dette kunne fungere som et alternativ til godteri, og det ville jo være kjekt om det faktisk stemte. Ofte er jeg skeptisk til "sunne alternativer" - erfaringen er at det sjelden når opp mot produktet man prøver å erstatte - men altså, ananasen viser seg å være et av eksemplene på at sunt kan være godt, uten at man trenger å legge godviljen til.

Jeg tok utgangspunkt i denne fremgangsmåten fra nettet, samt instruksjonsboka til dehydratoren min. Ett stykk ananas ble fremskaffet, og det skal nevnes at det var ikke en spesielt interessant ananas heller - det var det som de tilfeldigvis hadde på Rema den dagen. Så med et enda litt mer modent produkt, vil antageligvis det tørkede resultatet bli enda mer spennende. Men altså - selv med en litt dårlig modnet "norsk" ananas, så ble resultatet bra.

Jeg skar toppen og bunnen av ananasen ...

... for så å skjære av skallet langs sidene ...

... før hullene på skallet ble fjernet med en mindre kniv.

Ananasen ble delt i fire i lengderetningen, og på hver av de fire bitene skar jeg bort den harde ananaskjernen fra midten av frukten.

Hver bit ble så skivet opp på mandolin. Her må man være svært forsiktig, frukten er glatt og det er lett å skjære seg stygt - så det gjelder å gjøre det rolig og kontrollert og ta tiden til hjelp, og helst ha noe beskyttelse for fingrene. I mangel av beskyttende hansker brukte jeg hånda inntil det var noen centimeter igjen av biten, og brukte så "sleden" til mandolinen for å dele resten.

Ananas inneholder mye vann, og det blir derfor lite igjen av den opprinnelige råvaren etter tørking. Jeg brukte innstillingen "tynn" (hakket over "veldig tynn") på min mandolin, noe som resulterte i at de tørkede skivene ble svært tynne flak. Neste gang vil jeg nok dele opp litt tykkere. Med min valgte tykkelse fylte skivene tre brett, så i min Excalibur 9-brett dehydrator kunne jeg ha tørket tre ananas samtidig - og flere dersom jeg hadde tykkere skiver.

Skivene ble altså fordelt på brett og satt i dehydrator, som ble stilt inn på 57 grader Celsius. Jeg pleier ikke å være så nøye på å følge kortere tørketider ettersom det ofte passer dårlig med jobb, søvn eller annet - så som vanlig lot jeg maskinen stå og gå 24 timer - ettersom den tiden jeg forbereder tørkingen, som regel er en tid på døgnet da det også passer godt å ta ut det tørkede produktet.

Resultatet var tynne, velsmakende, søte og litt sure skiver som smakte ... vel ... ananas.

Så dette er et tørket produkt jeg absolutt kan anbefale å teste ut. Det er litt arbeid å lage - jobben med å fjerne huller fra skallet er pirkete, og man må jobbe langsomt med mandolinen - men resultatet ble veldig godt.

Tørkede plommer

En snill tante kom med en pose med plommer fra treet sitt for noen uker siden, og vi måtte da selvsagt prøve ut litt tørking.

Plommene ble skylt, fikk renne av, og lå litt på papir for å få bort noe av væsken.

Hver plomme ble delt i to og steinen fjernet. Jeg gjorde dette ved å skjære et snitt rundt plommen og bruke en teskje for å få delene fra hverandre og lirke ut steinen. Disse plommene hadde frostskader som gjorde operasjonen litt vanskeligere (siden ytre lag holdt dårligere på væsken), men det gikk greitt - om enn noe tidkrevende.

Plommene ble tørket i dehydrator i underkant av et døgn ved 57 grader Celsius. Selv om dette var en relativt liten type plommer, er halvdelene fortsatt såpass høye at jeg ville nok ikke klart å få på plass alle ni brettene i dehydratoren min, men ville bare ha fått plass til fem om jeg skulle bruke den maksimale kapasiteten.

Plommene tørket fint opp til en læraktig konsistens, bortsett fra noen få av de største plommene som kunne trengt lenger tørketid. Plommene ble veldig syrlige og en aning bitre, og er best å tygge på som snacks for de som er glad i mye syre - og dette skyldes nok at råvarene var relativt sure og ikke hadde sterk sødme. Noen få av plommene hadde mer preg av sødme, og fikk da en karakter som begynte å nærme seg det man kjenner igjen fra svisker. Det beste tørkede produktet vil man nok få dersom man har tilgang på svært søte plommer.

Selv om produktet gjerne skulle vært søtere, ser jeg for meg at det vil fungere godt til å rehydrere og tilsette sukker, for å lage f.eks. plommesyltetøy.

Tørket sitron/limeskall og sitron/limepulver

Siste tørkeprosjekt er tørket skall av sitron og lime, som i dette tilfellet ble kvernet til pulver. Dette skal kunne brukes som erstatning for ferskrevet skall i oppskrifter, eller til å lage f.eks. krydderblanding med sitronsmak.

Ingredienser:

• (fortrinnsvis økologisk) sitron(skall) eller lime(skall)

Mange oppskrifter spesifiserer etterhvert bruk av økologiske sitroner, dels fordi smaken skal være bedre, men primært på grunn av bruken av giftstoffer som kan finnes i skallet. Det slitsomme med det er at mange butikker ikke har økologiske sitroner, eller at de ofte kan være dårlige ettersom de jo ikke har samme holdbarhet - og forsåvidt også er mye dyrere.

Så for dette eksperimentet så brukte jeg vanlige sitroner, og etter å ha lest litt rundt på nettet så gjennomførte jeg følgende prosedyre; jeg børstet litt med lunkent såpevann, skylte, smurte inn med eddik og lot virke litt, før jeg skylte igjen. Dette vil ikke fjerne uhumskheter som har trukket inn i skallet, men det skal forhåpentligvis ta bort det verste. Vi bruker ikke de store mengdene sitronskall i matlagingen, så jeg tenker at dette tåler vi sikkert. Men her får hver og en gjøre sitt valg, og helst bør man altså finne sitroner som ikke har vært sprøytet.

Jeg skrelte sitronskall og lime med en vanlig rotskreller, der jeg prøvde å få med så lite av det hvite som mulig, siden dette gir en uønsket bitter smak til skallet. Her får man bare prøve seg frem, og jeg erfarte at sitronen klarte jeg å skrelle uten å få med noe særlig hvitt, mens lime var mye vanskeligere.

Såfremt man har fått med seg noe av det hvite - og det er visstnok nesten umulig å ikke få med - har jeg lest fra flere kilder at man bør blanchere skallene før de tørkes. En prosedyre som nevnes flere steder er å blanchere tre ganger med bytte av vann for hver runde. Det synes jeg høres veldig omstendelig ut, så når jeg fant en kommentar et sted fra noen som kjenner denne prosedyren men som synes resultatet blir bra med kun en blanchering på 30 sekunder, så valgte jeg å gjøre det enkelt og gå for denne varianten.

Kok opp vann og la skallene koke i vannet i 30 sekunder. Når koketiden er over helles skallene direkte over i et dørslag for å sile av vannet, og skallene slippes så umiddelbart over i en annen bolle med kaldt vann (jeg ser flere steder sier det skal være isvann, men jeg tok for enkelhets skyld vanlig kaldt vann fra springen) for å stoppe kokeprosessen.

Når skallene har fått kjøle seg, ha over et dørslag og la vannet renne av. Jeg brukte også kjøkkenpapir litt forsiktig etterhvert for å tørke bort litt av det ekstra vannet som ble igjen.

Skallet spres så utover tørkebrett. Seks sitroner fylte akkurat ett brett ...

... mens fem lime fylte ca. et halvt brett.

I henhold til denne fremgangsmåten lot jeg så skallene tørke 24 timer på laveste temperatur på dehydrator (i videoen nevner de tilsvarende 37 grader Celsius; jeg brukte 41 grader Celsius som er laveste innstilling på min Excalibur maskin).

Fra seks sitroner fikk jeg 15 g tørket sitronskall, og fra fem lime fikk jeg 10 g tørket limeskall.

De tørkede skallene kan så kvernes til pulver, eventuelt grovere biter alt ettersom hvordan man kjører kvernen. Jeg malte skallene ned til et relativt fint pulver.

Oppmåling av ferdig mengde pulver viste at mengden tilsvarte 3/4 ts sitronpulver per skall av en hel sitron, og 0.8 ts limepulver per skall av en hel lime.

Jeg syntes dette var et litt morsomt prosjekt, og det luktet nydelig sitrus på kjøkkenet mens kverningen sto på. Denne gangen kjøpte jeg inn sitron og spesielt spesielt for dette prosjektet, men ellers er dette en fin måte å ta vare på skall fra frukt man bruker i matlaging der man kun skal ha saften - hvis det er snakk om såpass store mengder at det er verdt tiden og innsatsen.

Tørket rabarbra

Vi høstet rabarbra i går fra noen planter som står i en vegg og passer seg selv. Og hvert år blir vi like overrasket hvilke mengder vi ender opp med, fra noen få røtter endte vi opp med ca. 17 kg skåret rabarbra. Dels fordi jeg er nysgjerrig på resultatet, dels fordi det ikke er mer plass i fryserne, og dels fordi det er grenser for hvor mange retter med samme hovedingrediens man orker å lage i løpet 2-3 dager, så tørker vi noe av årets rabarbra.

Jeg tok utgangspunkt i fremgangsmåte fra nettet. De høstede rabarbrastilkene (bladene er giftige og skal ikke være med) ble renset med vann og så kuttet i skiver. Merk at jeg hverken fjernet det ytre laget til stilkene (det skal ikke være nødvendig når rabarbraen er høstet tidlig nok, og når skivene skjæres korte nok med en skarp kniv - noe som uansett er nødvendig for tørking - så får man ikke problemer med lange trevler), eller forvellet rabarbraen (der ser jeg at det er delte meninger på nettet, og jeg velger derfor fremgangsmåten med minst arbeid).

Den oppkuttede rabarbraen ble fordelt på tørkebrett slik at det ikke var noe overlapp mellom bitene (da tørker de dårlig eller langsomt). Det var plass til ca. 3-4 stilker per brett, og siden jeg hadde litt dårlig tid ble det bare tørket seks brett i første omgang. Tørkingen ble gjennomført ved 52 grader Celsius. Fremgangsmåten fra nettet indikerer minst 8 timer tørketid; av praktiske grunner endte jeg opp med ca. 14 timer tørking.

Slik så resultatet ut etter å ha tørket seks brett - legg merke til hvordan råvarene har skrumpet inn til nesten ingenting i forhold til opprinnelig mengde, og tørking kan dermed være et plasseffektivt alternativ til frysing.

De tørkede bitene smakte som forventet veldig surt med en myk-hard konsistens, og utover å rehydrere og bruke som vanlig rabarbra i koking kan jeg tenke meg at det kan være godt å f.eks. putte noen biter i muffins for å få den friske syren - eller male opp og ha med som del av et fruktpulver. Det kommer hvertfall til å bli tørket en eller to runder til med rabarbra her hjemme hos oss, og så får vi se hva produktet blir brukt til i løpet av det nærmeste året.