Neste kjøkkenmaskin som skulle testes ut var en dehydrator, som først og fremst er tiltenkt å brukes til tørking av frukt og grønnsaker, men som også kan brukes til f.eks. å lage beef jerky. Første eksperiment ble tørket banan. Vi spiser av og til bananchips som snack, men med dårlig samvittighet siden kjøpte chips er fulle av helsefiendtlig palmeolje. Tørkede bananskiver kan potensielt være et sunnere alternativ og lovprises på nettet av flere som har laget det, så dette måtte prøves.
Til første eksperiment kuttet jeg fire modne bananer i skiver. Jeg kuttet på mandolin, men ser at flere også anbefaler å prøve eggdeler - noe som sikkert går raskere. Mandolinen var litt vanskelig å bruke på de mest modne partiene av bananene. Jeg prøvde først å kutte på tynneste innstilling, men det ga skiver som lett falt fra hverandre og var vanskelig å håndtere, så jeg fortsatte etterhvert på midterste innstilling. En av kildene jeg leste på nettet anbefalte at skivene skulle være 1/8 tomme tykke, som er ca. 3 mm, og det stemmer nok også bedre overens med den nye innstillingen.
Skivene ble lagt på brett for tørking uten at skivene kom inntil hverandre. Fire bananer var nok til å fylle to brett (pluss noen skiver til pga. de første skivene som var skåret for tynt). Dehydratoren tar maksimalt ni brett, så man skal totalt kunne tørke bananchips fra ca. 18 bananer samtidig.
Flere fremgangsmåter fra nettet inkluderer et steg der bananskivene får et bad i sitronsaft før de legges til tørking, for å hindre skivene fra å bli brune. Én fremgangsmåte spesifiserte 10 minutter vannbad i en 50/50 blanding av sitronsaft og vann umiddelbart etter kutting, alternativt vannbad med 1 ts sitronsyre og 1 liter vann.
Instruksjonsboka til dehydratoren har tabeller for tørking av ulike råvarer, og spesifiserer tørking av banan på temperatur 57 Celsius i 8-10 timer for et læraktig produkt, men ut fra artikler på nettet forventet jeg at tørkingen ville kreve minst 12 timer for å få en tørr konsistens. Jeg endte med å tørke bananene tilsammen 24 timer, selv om 18 timer nok kunne vært tilstrekkelig. Etter 12 timene var bananene mykt læraktige, etter 18 timer hardere læraktig, og etter 24 timer litegranne tørrere. Men tørking vil nok ikke kunne gi et sprøtt produkt på samme måte som friterte bananchips. Her ser man bananskivene umiddelbart etter at de var plassert i dehydratoren, før lokket i front ble montert.
Etter 24 timer hadde bananene fått en tørr ytre konsistens med en gyllen farge. Skivene var også blitt svært tynne. De satt fast i gitteret til dehydrator brettene, men var lett å få løs - jeg brukte en deigskrape i plast til å skrape litt forsiktig, og da løsnet skivene enkelt uten at det ble sittende igjen rester.
To brett med skiver var nok til å fylle et vanlig norgesglass ca. 1/3 fullt. Chips'ene var som nevnt ikke sprø slik som friterte chips, men hadde en behagelig myk tyggekonsistens. Skivene smakte intenst av søt banan, og får kjøpte chips til å fremstå som kjedelige i smaken.
Dette kan absolutt komme til å bli en god og sunn snack vi lager mer av fremover. Det er svært lett å lage; skjær noen bananer i skiver og la dehydratoren ordne resten. Med 24 timer tørking kreves det også lite planlegging i forhold til tiden. Og gode råvarer er lett å få tak på hele året.
Til første eksperiment kuttet jeg fire modne bananer i skiver. Jeg kuttet på mandolin, men ser at flere også anbefaler å prøve eggdeler - noe som sikkert går raskere. Mandolinen var litt vanskelig å bruke på de mest modne partiene av bananene. Jeg prøvde først å kutte på tynneste innstilling, men det ga skiver som lett falt fra hverandre og var vanskelig å håndtere, så jeg fortsatte etterhvert på midterste innstilling. En av kildene jeg leste på nettet anbefalte at skivene skulle være 1/8 tomme tykke, som er ca. 3 mm, og det stemmer nok også bedre overens med den nye innstillingen.
Skivene ble lagt på brett for tørking uten at skivene kom inntil hverandre. Fire bananer var nok til å fylle to brett (pluss noen skiver til pga. de første skivene som var skåret for tynt). Dehydratoren tar maksimalt ni brett, så man skal totalt kunne tørke bananchips fra ca. 18 bananer samtidig.
Flere fremgangsmåter fra nettet inkluderer et steg der bananskivene får et bad i sitronsaft før de legges til tørking, for å hindre skivene fra å bli brune. Én fremgangsmåte spesifiserte 10 minutter vannbad i en 50/50 blanding av sitronsaft og vann umiddelbart etter kutting, alternativt vannbad med 1 ts sitronsyre og 1 liter vann.
Instruksjonsboka til dehydratoren har tabeller for tørking av ulike råvarer, og spesifiserer tørking av banan på temperatur 57 Celsius i 8-10 timer for et læraktig produkt, men ut fra artikler på nettet forventet jeg at tørkingen ville kreve minst 12 timer for å få en tørr konsistens. Jeg endte med å tørke bananene tilsammen 24 timer, selv om 18 timer nok kunne vært tilstrekkelig. Etter 12 timene var bananene mykt læraktige, etter 18 timer hardere læraktig, og etter 24 timer litegranne tørrere. Men tørking vil nok ikke kunne gi et sprøtt produkt på samme måte som friterte bananchips. Her ser man bananskivene umiddelbart etter at de var plassert i dehydratoren, før lokket i front ble montert.
Etter 24 timer hadde bananene fått en tørr ytre konsistens med en gyllen farge. Skivene var også blitt svært tynne. De satt fast i gitteret til dehydrator brettene, men var lett å få løs - jeg brukte en deigskrape i plast til å skrape litt forsiktig, og da løsnet skivene enkelt uten at det ble sittende igjen rester.
To brett med skiver var nok til å fylle et vanlig norgesglass ca. 1/3 fullt. Chips'ene var som nevnt ikke sprø slik som friterte chips, men hadde en behagelig myk tyggekonsistens. Skivene smakte intenst av søt banan, og får kjøpte chips til å fremstå som kjedelige i smaken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar